Kanindachshund, eller Kaninchen Dachshund, er den minste av de tre dachshundstørrelsene og ble utviklet i Tyskland spesifikt for å jakte kanin i svært trange underjordiske ganger, der de større dachshundene ikke fikk plass. De tre størrelsene skilles på brystomkrets: standard dachshund har over 35 cm, dvergdachshund mellom 30 og 35 cm, og kanindachshund under 30 cm. Hver størrelse finnes dessuten i tre pelstyper, korthåret, langhåret og strihåret.

Rasen hører hjemme i FCI-gruppe 4, dachshunder, har Tyskland som opprinnelsesland og ble opprinnelig brukt til jakt på kanin i trange jordganger. Den langhårede varianten ble utviklet ved innkrysning av spaniel, trolig cocker spaniel, noe som ga den silkeaktige, myke pelsen og et litt mildere temperament enn de korthårede og strihårede variantene.

I dag er kanindachshund langhåret en populær selskapshund i Norge og Skandinavia, verdsatt for sin eleganse, sitt sjarmerende vesen og sin kompakte størrelse.

Kanindachshund langhåret er en livlig, modig og hengiven hund med et typisk dachshundtemperament, men i en mykere variant. Den er modig og selvsikker og viser ingen tegn til at den vet hvor liten den er, samtidig som den er svært hengiven og knytter seg tett til eieren. Rasen er intelligent og nysgjerrig, rask til å forstå og utforske, og en leken sjarmør som underholder med sine påfunn. Spaniel-arven gjør den noe mildere enn de korthårede og strihårede variantene.

Med barn kan kanindachshund langhåret fungere godt sammen med eldre, forsiktige barn. Rasen er liten og kan skades av hardhendt lek, og ryggen er spesielt sårbar. Overfor andre dyr er den variabel: mange kanindachshunder lever godt med andre hunder, særlig andre dachshunder, mens jaktinstinktet kan gjøre at småvilt frister.

Som hos de fleste dachshunder finnes det noen typiske utfordringer. Rasen er kjent for sin egenvilje, kan bli vokal uten trening, og knytter seg så sterkt til eieren at den er utsatt for separasjonsangst. Graving er dessuten et naturlig instinkt fra jaktarven.

Kanindachshund langhåret har et lavt til moderat aktivitetsbehov som passer godt for ulike livsstiler. Regn med 30 til 60 minutter med turer og lek daglig, gjerne fordelt på to til tre kortere til moderate turer. Rasen har en utmerket nese og elsker nosework, og både innendørs lek med interaktive leker og gjemmelek, sporarbeid som kanaliserer jaktinstinktet konstruktivt, og enkel triksing passer den godt, ettersom den er intelligent og lærevillig.

Samtidig er det viktig å skåne den lange ryggen, som er sårbar for diskusproblemer. Unngå hopping og trapper, og bruk rampe inn og ut av sofa, seng og bil. Rasen er ikke bygget for rask løping eller agility med høye hopp, men trives til gjengjeld utmerket i leilighet. Overvekt er en av de største helsetruslene for rasen, så vekten bør holdes nede.

Kanindachshund langhåret har en forventet levealder på 12 til 16 år, men noen viktige helsehensyn følger med rasen. Den alvorligste er intervertebral disc disease (IVDD), altså diskusprolaps, der den lange ryggen og de korte bena gir økt risiko. I tillegg kan patellaluksasjon (kneskålforskyvning), progressiv retinal atrofi (PRA) og epilepsi i enkelte linjer forekomme. Overvekt er ekstra farlig for en rase som allerede belaster ryggen.

Av helsetester anbefales PRA DNA-test, som er tilgjengelig, årlig øyelysning, patellakontroll hos veterinær og en vurdering av ryggstatus. For å ta vare på helsa er det viktigst å holde idealvekt, ettersom overvekt er den største enkelttrusselen mot rygghelsa. Bruk rampe i stedet for å la hunden hoppe, begrens trapper og hopping fra høyder, og løft alltid korrekt ved å støtte hele kroppen, aldri bare forparten. Velg en oppdretter som prioriterer god ryggstruktur og tester foreldredyrene.

Kanindachshund langhåret har en vakker, silkeaktig lang pels som krever jevnlig stell. Pelsen er lang, myk og silkeaktig og ligger glatt mot kroppen, med fjær på ører, bryst, under magen, bak på bena og på halen. Den finnes i farger som rød, svart med tan, sjokolade med tan, cream, dapple og brindle, og feller moderat, mest i sesongskiftene.

I stellet bør pelsen børstes tre til fire ganger i uken for å forebygge filtring, særlig i fjærene. Ørene bør sjekkes etter tur, ettersom den lange pelsen lett samler rusk og kvister, og litt lett trimming av pelsbunter mellom tærne og rundt potene holder den ryddig. Bad hunden hver 4. til 6. uke med mild hundesjampo, puss tennene to til tre ganger i uken, og klipp klørne omtrent hver andre uke. Etter turer i naturen kan den lange pelsen samle gjørme og rusk, og en rask gjennomgang med kam holder den fin.

Kanindachshund langhåret er intelligent, men sta, og trening krever både tålmodighet og humor. Rasen er matmotivert og responderer godt på positiv forsterkning med godbit. Hold treningsøktene korte og lekne, ettersom dachshunden kjeder seg med repetisjon, og vær konsekvent, men aldri hard, for rasen kan bli trassig ved hard korreksjon. Tren tilbakekalling grundig, siden jaktinstinktet kan gjøre dette utfordrende, og start sosialiseringen tidlig for å unngå overdreven bjeffing og skyhet.

Noen utfordringer er typiske for rasen. Den er berømt for sin egenvilje, har en kraftig stemme i forhold til størrelsen, og graving er et naturlig instinkt fra jaktarven. Enkelte individer kan også vokte mat eller leker, og renslighetstreningen kan ta litt tid, særlig i kaldt og vått vær.

Den langhårede kanindachshunden kan trives med hundesport som nosework, der den får brukt den utmerkede nesen, jordhunddressur som kanaliserer det naturlige instinktet, og triksing, som er både intelligent og underholdende arbeid for den.

Kanindachshund langhåret er en populær rase i Norge med et godt oppdrettermiljø. En NKK-registrert valp koster vanligvis mellom 25 000 og 40 000 kroner, og prisen varierer med farge, oppdretterens erfaring og foreldredyrenes meritter. Sjeldne farger som dapple kan ligge høyere.

Av løpende årlige kostnader utgjør fôr rundt 2 500 til 4 000 kroner, ettersom dette er en svært liten rase med lavt fôrbehov. Veterinærutgifter ligger på om lag 3 000 til 6 000 kroner, der ryggproblemer kan øke kostnadene, og forsikring på 3 000 til 5 000 kroner, noe som anbefales sterkt på grunn av IVDD-risikoen. Stell kommer på rundt 1 000 til 2 000 kroner i året, ramper og annet utstyr på 500 til 2 000 kroner som en engangsinvestering, og øvrig utstyr og diverse på 2 000 til 3 000 kroner.

Forsikring er ekstra viktig for denne rasen, ettersom en IVDD-operasjon kan koste mellom 30 000 og 80 000 kroner. Ramper til sofa, seng og bil er en verdifull investering, mens rasen ellers er økonomisk med lavt fôr- og stellbehov.

Kanindachshund langhåret er en sjarmerende og personlig liten hund som passer for mange livssituasjoner. Rasen passer godt for deg som ønsker en liten hund med stor personlighet, som bor i leilighet og vil ha en hund med lavt aktivitetsbehov, og som liker en hund med vakker pels og er villig til å børste jevnlig. Den passer også for deg som har humor og tålmodighet for dachshundens egenvilje, og som kan tilpasse hjemmet med ramper for å beskytte ryggen.

Rasen passer kanskje mindre godt for deg som har små barn som leker voldsomt, ettersom ryggen er sårbar, eller som ønsker en lydig og lettrent hund uten egenvilje. Den egner seg heller ikke godt i bolig med mange trapper uten mulighet for rampe, for deg som ikke kan akseptere risikoen for ryggproblemer, eller som foretrekker en stille hund som sjelden bjeffer.

Kanindachshund langhåret er en uimotståelig sjarmør med et modig hjerte i en liten kropp. Rasen krever en eier som forstår dachshundens natur og kan beskytte den sårbare ryggen, men belønner til gjengjeld med utrolig mye personlighet, kjærlighet og underholdning.

Kanindachshund er den minste varianten med brystomkrets under 30 cm, mens dvergdachshund har brystomkrets 30–35 cm. Standard dachshund er størst med over 35 cm. Temperamentet er likt, men kanindachshund er enda mer kompakt.

IVDD (Intervertebral Disc Disease) er diskusprolaps der en mellomvirvelskive trykker på ryggmargen. Det er den alvorligste helserisikoen for dachshunder. Symptomer inkluderer smerte, svakhet i bakbena og i verste fall lammelser. Forebygging gjennom vektkontroll og unngå hopping er viktig.

Kanindachshund langhåret kan være en god familiehund med eldre, forsiktige barn. Den langhårede varianten har et noe mildere temperament enn andre pelsvarianter. Den sårbare ryggen gjør rasen uegnet for hardhendt lek.

Trapper bør begrenses for kanindachshund da de belaster den sårbare ryggen. Bruk ramper der det er mulig, og bær hunden i trapper. Noen få trappetrinn er normalt greit, men daglig bruk av lange trapper bør unngås.

Dachshunder er generelt vokale hunder med en kraftig stemme i forhold til størrelsen. Kanindachshund langhåret kan bjeffe ved besøkende, lyder og hendelser. Tidlig trening på stille-kommando hjelper, men noe bjeffing er normalt for rasen.

Kanindachshund trenger 30–60 minutter daglig aktivitet, fordelt på korte turer og lek. Rasen trenger ikke mye mosjon men bør holdes aktiv for å forebygge overvekt. Nosework og sporing er utmerkede aktiviteter.

Kanindachshund er intelligent men berømt for sin stahet. Trening krever tålmodighet, humor og positiv forsterkning. Den langhårede varianten er generelt noe mer samarbeidsvillig enn de andre pelsvariantene.

Kanindachshund har en forventet levealder på 12–16 år. Mange individer lever enda lenger med god helse, riktig vekt og oppmerksomhet på ryggen.