Schäferhund er en tysk gjeterhund som ble formet til brukshund på slutten av 1800-tallet. Navnet forteller hva den ble laget for: «schäfer» betyr gjeter på tysk. Fra gjeterarbeidet gikk rasen raskt over i tjeneste hos politi og forsvar, og den er i dag blant verdens mest brukte tjenestehunder.

Rasen står i FCIs gruppe 1, seksjon 1 — gjeterhunder — med krav om bruksprøve, under standard nummer 166 med Tyskland som opprinnelsesland. FCI anerkjente rasen endelig i 1955, og den gjeldende rasestandarden ble publisert 11. august 2010.

Standarden setter mankehøyden til 60–65 cm for hannhund og 55–60 cm for tispe, med vekt på henholdsvis 30–40 kg og 22–32 kg. Kroppen skal være 10–17 prosent lengre enn mankehøyden, og avvik på mer enn én centimeter fra høydespennet er diskvalifiserende.

Norsk Schäferhund Klub ble stiftet 7. mars 1922 og er medlem av WUSV, den internasjonale sammenslutningen av schäferhundklubber. Klubben fører sin egen valpeliste og stiller egne avlskrav i tillegg til NKKs — mer om det under helse.

Rasestandarden er uvanlig tydelig på hva en schäferhund skal være: nervefast og balansert i sinnet, selvsikker, helt naturlig i væremåten og — bortsett fra i en tilspisset situasjon — godmodig, oppmerksom og villig til å samarbeide. Standarden krever at hunden har instinktatferd, robusthet og nok selvtillit til å fungere som følgehund, vakthund, tjenestehund og gjeterhund.

Det motsatte er en alvorlig feil: hunder med svakt gemytt og svake nerver som biter, er diskvalifisert etter standarden.

NKK beskriver rasen som nervefast, selvsikker, avbalansert unntatt når den provoseres, frimodig, oppmerksom og lærenem — og plasserer den hos aktive mennesker og familier med hundeerfaring. Det siste er verdt å ta på alvor. En schäferhund er lett å lære opp, men den lærer like raskt det du ikke mente å lære bort.

NKK setter aktivitetsnivået til høyt og samarbeidsviljen til høy. Det er en kombinasjon som gir mye tilbake hvis du bruker den — og som blir et problem hvis du ikke gjør det.

Rasen brukes i politiet, i Forsvaret, til ettersøk og i brukshundsport, og NKK trekker fram trekking av pulk, agility, kløving og lydighet som aktiviteter den passer godt til. Fellesnevneren er at hunden får en oppgave og løser den sammen med deg.

Ren mosjon er ikke nok. En schäferhund som får lange turer, men ingenting å bruke hodet på, finner sine egne oppgaver — og de er sjelden de du ville valgt. Regn med daglig trening som krever konsentrasjon, ikke bare bevegelse.

Det viktigste en schäferhundkjøper kan vite, er at NKK-registrering og raseklubbens avlskrav svarer på to helt ulike spørsmål.

NKK krever at begge foreldrene har kjent HD-status for at valpene skal registreres, for paringer gjort etter 1. januar 1987. «Kjent» betyr avlest — ikke fri. En hund med påvist hofteleddsdysplasi kan brukes i avl og valpene registreres, så lenge statusen er avlest. Den ene grensen som gjelder alle raser, er at avl på HD grad E strider mot NKKs etiske grunnregler; avkommene registreres da med avlssperre. For schäferhund er det ikke krav om kjent AD-status (albueleddsdysplasi) ved registrering.

Norsk Schäferhund Klub stiller strengere krav til sine avlsdyr. Etter klubbens avlsstatutter må hunden være avlskåret før den brukes i avl. Hunder med HD grad C kan bare pares med grad A eller B, og hunder med svak grad albuedysplasi (AA:1) bare med hunder som er frie (AA:0). Tispe må være minst 20 måneder og hannhund minst 24 måneder ved paring, og innavl sterkere enn 3-3 er ikke tillatt. Selve avlskåringen krever i tillegg utstillingspremiering minst «G», bestått ferdselsprøve, karaktertest eller funksjonsanalyse, og en vesenstest med skuddprøve.

Praktisk betyr dette at en valp kan være fullt lovlig NKK-registrert uten at foreldrene oppfyller noe av det raseklubben krever. Be derfor om å se HD- og albueavlesningen for begge foreldre, og spør om de er avlskåret. Det er to forskjellige spørsmål, og oppdretteren skal kunne svare på begge.

Raseklubbens avlsstrategi (versjon 1, gyldig til 1. juli 2019) peker på svikt i bukspyttkjertelen som den mest rasetypiske lidelsen: den forekommer hos flere raser, men hyppigst hos schäferhund, og gir løs, voluminøs avføring og avmagring tross stor appetitt. Tilstanden påvises med blodprøve og behandles med enzymtilskudd, med vanligvis god prognose. Strategien omtaler også spondylose i overgangen mellom siste lendevirvel og korsbeinet, enostose («vekstsmerter») hos unghunder, sjeldnere utvidet spiserør, og allergiske hudlidelser. Om reproduksjon skriver klubben at det ikke er kjente problemer i rasen.

Rasen avles i to pelsvarianter, og begge skal ha underull: normalhår (stockhaar) og langhår (langstockhaar). Langhår uten underull er en diskvalifiserende feil i rasestandarden. Begge varianter kan fødes i samme kull, og NKK registrerer hver valp som den varianten den er. Denne siden handler om normalhår.

Schäferhund normalhår har en tett dobbelpels med rett, hardt dekkhår og rik underull. Pelsen bør børstes 2–3 ganger i uken. Under fellingsperiodene vår og høst feller den svært mye — da er daglig børsting med underullskam nødvendig.

Forvent hundehår på møbler, klær og i bilen hele året. Bad hunden kun ved behov, siden hyppig bading fjerner de naturlige oljene i pelsen.

Sjekk ørene regelmessig. De store, oppreiste ørene samler sjelden infeksjoner, men bør holdes rene. Klipp klørne etter behov og hold tennene rene.

Schäferhunden er bygget for samarbeid, og det merkes fra første dag. Den er lærenem og vil gjerne jobbe med deg — men den er også stor, sterk og rask til å trekke egne konklusjoner hvis du ikke gir den noen.

Raseklubbens system viser hva rasen faktisk måles på. For å bli avlskåret må hunden ha bestått ferdselsprøve, karaktertest eller funksjonsanalyse, og på kåringen gjennomføres en vesenstest med skuddprøve der hunden skal forholde seg likegyldig til skudd avfyrt på avstand. Den høyeste avlskvalifikasjonen krever i tillegg bruksmeritter, for eksempel fra IGP, NKKs bruksprøve klasse C, eller dokumentert tjeneste som politi-, rednings- eller ettersøkshund.

Du trenger ikke sikte mot kåring for å ha en velfungerende schäferhund. Men kravene sier noe om hva rasen tåler og trenger: tydelig ledelse, tidlig og bred sosialisering, og trening som fortsetter lenge etter valpekurset.

Prisen på en schäferhundvalp varierer med hva som ligger bak kullet. Foreldre som er avlest for HD og albueledd, avlskåret og premiert på utstilling representerer år med arbeid og kostnader, og det gjenspeiles i valpeprisen.

De aktuelle prisene på kullene som ligger ute på Pond nå, finner du lenger ned på denne siden. De oppdateres fortløpende, og oppdretteren setter prisen selv.

Regn uansett med at kjøpesummen er den minste delen av regnestykket. En stor, aktiv hund koster i fôr, forsikring, veterinær og utstyr hvert eneste år, og schäferhundens størrelse gjør at både fôrmengde og forsikringspremie ligger over det du betaler for en liten rase.

Schäferhund normalhår passer deg som vil ha en arbeidspartner, ikke bare en hund i huset. Du har tid til daglig trening som krever hodearbeid, du har eller skaffer deg hundeerfaring, og du liker tanken på å holde på med noe sammen med hunden i årevis — brukshundsport, ettersøk, lydighet, eller bare systematisk hverdagstrening.

Den passer dårligere hvis du vil ha lite pelsarbeid. Rasen feller mye hele året og kraftig i fellingsperiodene. Den passer også dårligere som første hund uten støtte fra en klubb eller en erfaren person — en stor hund med sterke instinkter er lite tilgivende for feil gjort tidlig.

Vurderer du langhårsvarianten i stedet, finner du den på siden for schäferhund langhår. Er du klar for å se på valper, ligger kullene fra oppdretterne på Pond lenger ned på denne siden.