Norsk lundehund

Selskapshund

Om
Behove
Helse
Historie
Klubber
Oppdrettere

Aktivitetsnivå

Middels

Størrelse

Liten

Samarbeid

Middels

Pelspleie

Lav

Om

Lundehunden er vennlig, nysgjerrig og årvåken. Den er en ypperlig familiehund og turkamerat. Størrelsen er akkurat passe til å være med på lengre turer, men også til å være kosehund. Lundehunden er en stor personlighet i liten hund, og den kan være litt egenrådig, men også ganske lærevillig.

Behove

Opprinnelig ble Lundehunden brukt til å søke opp lundefuglunger i utilgjengelig terreng og bære dem til sin eier uskadd. Hundene hadde evnen til å apportere uten å bite i stykker gjenstanden og var dyktige til å søke ut reir. Senere har hundenes evne til å ta seg fram i ulendt terreng blitt utnyttet til sporoppgaver og til å være turkamerater. Lundehunden har også en pels som tåler fukt og sjøvann og er godt egnet for båtliv på grunn av sin opprinnelse i et kystklima.

Helse

Norsk Lundehund kan oppleve patella luxasjon og noen har hatt hudproblemer. Det er ikke ansett som et utbredt problem og systematiske undersøkelser og registrering er ikke nødvendig. Lundehunder i andre land har blitt øyelyst og noen har blitt diagnostisert med juvenil katarakt, men dette påvirker ikke synet og det er ikke ansett som et klinisk problem med øyesykdommer i rasen. Senil katarakt er vanlig, og kan inntreffe fra 8 års alder. Intestinal lymfangiektasi er en mage/tarmsykdom som kan være livstruende, men med diett og behandling er det godt håp om å bedre tilstanden. Årsaken til lidelsen er ukjent, men man mistenker en arvelig faktor.

Historie

Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på lundefugl over store deler av Norges kyst. Man vet ikke sikkert hvor gammel lundehunden er, men man har beskrivelse av lundefangst med hund som er over 400 år gammel. Lundefuglen gjemmer reirene sine i utilgjengelig steinur, og hunden hentet ut levende fugleunger til føreren sin. Lundehunden var et viktig ledd i Kyst-Norges næringsvei. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover. \n\nFra 1850-åra gikk man over til å fange lundefugl med nett og det store behovet for lundehunder forsvant. I Måstad på Værøy, hvor forbindelsene til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og tradisjonen knyttet til dette hundeholdet. Herfra fikk ekteparet Christie i Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstida og de bygget opp en flokk på 60-70 hunder. \n\nUnder annen verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad, som så fikk hunder tilbake igjen fra Hamar. Valpesyken rammet senere også Østlandet og mot slutten av 1950-tallet var stammen igjen svært liten. Eleanor Christie tok nok et krafttak for rasen og fikk fem hunder tilsendt fra Måstad som sammen med en sjette hund, dannet grunnlaget for det avlsarbeidet. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget. \n\nI dag er det ca 650 lundehunder i Norge. I 2016 var det 84 tall nyregistrerte valper hos Norsk Kennel Klubb. \nLundehunden regnes i dag som reddet, men rasen bør øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid.