Dalmatiner

Selskapshund

Om
Behove
Helse
Historie
Klubber
Oppdrettere

Aktivitetsnivå

Høyt

Størrelse

Stor

Samarbeid

Middels

Pelspleie

Lav

Om

Få raser har flere bruksområder. Dalmatineren har vært brukt til jakt, trekk, kløving, krigstjeneste og de senere år her i Norge til førerhund for blinde, lavinehund, ettersøkshund for mennesker og for vilt, og narkotika/politihund. I Amerika har dalmatineren vært maskot på brannvognene, og de har fortsatt minst én av disse maskotene igjen i New York.

Behove

Dalmatineren er kategorisert som en selskapshund, men har likevel et betydelig aktivitetsbehov, og vil trenge mye fysisk mosjon for å trives. Det er en allsidig og lettlært rase, som liker godt å få bruke hodet. Dalmatineren kan brukes i både spor, agility, lydighet og rallylydighet i tillegg til at de har en helt egen hundesport som kalles road trial som gjøres til hest. De gjør seg også godt i sporter som canicross og kløving. Som med alle hunder er det viktig med god sosialisering og god grunnleggende disiplin, for at hunden skal ha det best mulig. Dalmatineren er en stor rase med god fysikk, og vil egne seg godt hos mennesker som liker å være aktive. Samtidig er dette en rase som er svært tilpasningsdyktig, som vil innordne seg etter rytmen og rutinen til sin eier, og gjør seg derfor godt som familiehund. På grunn sin korte pels er den lettstelt og trenger ikke mye pelsstell utenom i røyteperioder, og trenger kun å bades ved behov.

Helse

Dalmatinere er en sunn hunderase med få arvelige defekter og sykdommer i Norge. Det er liten forekomst av HD sammenlignet med andre raser på samme størrelse. Tidligere var det tilfeller av arvelig døvhet, men dette forekommer nå svært sjeldent hos individer i Norge. Dalmatinere har et gen som gjør at de er mer utsatt for å få urinsten, fordi de produserer urinsyre med høyere syrenivå sammenlignet med andre raser. Dette kan man som eier være med å forebygge gjennom å velge riktig fôr som helst ikke skal ha høyere proteinprosent enn 25%, samt hyppige turer ut for å tisse og rikelig tilgang på friskt vann.

Historie

Dalmatinerens opprinnelse er uavklart, men det er fastslått at rasen er meget gammel. Man antar at dalmatineren kom med sigøynere til Europa, og at den kan ha hatt sitt opphavsland i India eller andre områder i Østen. Franskmannen Buffon, som levde på 1700-tallet, kalte rasen bengalsk hønsehund, og han tok kanskje ikke helt feil. En illustrasjon fra 1556 viser en hund som uten tvil er en dalmatiner, og denne ble eksportert til Spania fra India. Første gang rasen ble kalt dalmatiner var i Beilby's 'History of Quadrupedes', utgitt på slutten av 1700-tallet. Rasenavnet henspiller på kystområdet Dalmatia i Kroatia, men hvorvidt dette er rasens opphavsland, er det stor uenighet om. Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens hesteekvipasjer, derav navnet 'coach dog'. Til å begynne med var de med som vakthunder og passet både hestene og eierens eiendeler på reiser, mens senere ble de en ren dekorasjon til 'fintfolks' kjøretøyer. Til tross for at dalmatinerens arbeidsoppgave som vognhund nå er forsvunnet, har den bevart sin forkjærlighet for hester. Vi kan også ofte se at den vokter de moderne hestekreftene med stor overbevisning så lenge den er inne i bilen, mens den gjerne hilser hjertelig på folk når den kommer ut.