Berner sennenhund stammer fra kantonen Bern i Sveits, der rasen i flere hundre år ble brukt som allsidig gårdshund. Oppgavene inkluderte trekkarbeid (dra melkevogner), gjeting av buskap og vakting av gården.

Rasen var nær utryddelse på slutten av 1800-tallet, men ble reddet av en gruppe sveitsiske oppdrettere. Professor Albert Heim var sentral i å systematisere avlen. Den sveitsiske raseklubben ble grunnlagt i 1907 og den første rasestandarden ble utarbeidet.

I Norge har berner sennenhund en trofast tilhengerskare, og Norsk Sennenhundklubb arbeider for å bedre helse og levetid i rasen.

Berner sennenhund er godmodig, rolig og svært familiekjær. Rasen er tålmodig med barn og har en naturlig varhet som gjør den til en troverdig familiehund. Berneren er reservert overfor fremmede uten å være aggressiv — den holder gjerne litt avstand til den har blitt kjent med nye mennesker.

Rasen har bevart noe av vakthundinstinktet og melder fra med bjeffing ved uventede besøk. De fleste bernere er lite dominante og samarbeidsvillige.

Rasen knytter seg sterkt til familien og foretrekker å ha mennesker rundt seg. De kan bli engstelige eller destruktive hvis de er mye alene.

Berner sennenhund har et moderat aktivitetsbehov. Daglige turer på 1–1,5 timer er vanligvis tilstrekkelig for en voksen hund.

Rasen liker å gå turer, men er ikke en utholdenhetsatlet — berneren foretrekker rolige turer i skog og mark fremfor intensiv trening. Rasen tåler kulde godt, men sliter i varmt vær på grunn av den tykke pelsen.

Valper bør skjermes fra hard fysisk belastning for å beskytte ledd og skjelett under vekstperioden. Mental stimulering med søkstrening og enkle lydighetsøvelser er bra for rasen. Trekkarbeid er en aktivitet mange bernere trives med.

Berner sennenhund har dessverre en relativt kort levetid sammenlignet med andre raser. Kreft, særlig histiocytært sarkom, er den hyppigste dødsårsaken og kan ramme hunder i ung alder. Andre vanlige helseproblemer inkluderer hofteleddsdysplasi (HD), albueleddsdysplasi (AD), magedreiing og nyresykdom.

Norsk Sennenhundklubb anbefaler HD- og AD-røntgen av avlshunder, samt generell helseundersøkelse. Noen oppdrettere DNA-tester også for degenerativ myelopati (DM).

Forventet levealder er 7–10 år. Det pågår internasjonalt forskningsarbeid for å forbedre helsen og øke levetiden i rasen.

Berner sennenhund har en lang, silkeaktig dobbelpels med det karakteristiske trefargemønsteret (sort, hvit og rustbrun). Rasen feller mye — både jevnt gjennom året og ekstra i fellingsperiodene. Børst pelsen 2–3 ganger i uken, daglig under felling.

Bruk en slicker-børste og underpelskam. Bading etter behov, men ikke for ofte da det kan fjerne naturlige oljer i pelsen.

Sjekk ørene regelmessig og hold klørne korte. Pelsen samler lett skitt og søle, spesielt i norsk klima.

Vær forberedt på at et hjem med berner sennenhund aldri er helt fritt for hundehår.

Berner sennenhund er en samarbeidsvillig, men noe saktmodig rase å trene. De lærer gjerne, men i sitt eget tempo. Positiv forsterkning med ros, godbit og tålmodighet gir best resultat.

Rasen er sensitiv og reagerer dårlig på hard korrigering. Start sosialiseringen tidlig — det er spesielt viktig å gi valpen gode opplevelser med ulike mennesker, steder og situasjoner, da rasen kan bli sky uten tilstrekkelig sosialisering.

Viktige treningsfokus inkluderer å gå pent i bånd (berneren blir stor og sterk) og grunnleggende lydighet. Rasen egner seg for trekkhundsport og uformell lydighet.

En berner sennenhund-valp fra en oppdretter som helsetester avlshundene koster vanligvis 25 000–40 000 kroner. Prisen reflekterer helsetesting (HD, AD, generell helsescreening) og at rasen har relativt små kull.

Årlige kostnader er høyere enn for mindre raser: fôr for en stor hund koster mer, og forsikringspremien er gjerne høyere. Regn med 20 000–30 000 kroner årlig for fôr, forsikring og veterinær. Helseforsikring er spesielt viktig gitt rasens kjente helseproblemer.

Berner sennenhund passer for familier som ønsker en stor, rolig og kjærlig hund. Rasen er tålmodig med barn og trives med et rolig familieliv med daglige turer. Berneren passer dårligere for deg som bor i leilighet uten heistilgang (rasen er stor og tung), er mye borte hjemmefra, ønsker en svært aktiv treningspartner, eller ikke er forberedt på den korte levetiden og de kjente helseutfordringene.

Vurder nøye om du er klar for å potensielt miste hunden din i ung alder — det er en realitet mange bernereiere møter.

En valp fra en oppdretter som helsetester avlshundene koster vanligvis 25 000–40 000 kroner. Regn i tillegg med høyere fôr- og forsikringskostnader enn for mindre raser.

Ja, berneren er en utmerket familiehund for de som har plass. Rasen er tålmodig med barn, godmodig og kjærlig. De er sjelden aggressive og trives med å være en del av familielivet.

Rasen trenger 1–1,5 timer daglig mosjon. Rolige turer i skog og mark passer godt. Berneren er ingen utholdenhetsatlet og foretrekker moderate aktiviteter. Vær forsiktig med intens mosjon i varmt vær.

Ja, berneren feller mye. Rasen har lang dobbelpels som feller jevnt hele året og ekstra under fellingsperiodene. Daglig børsting under felling og 2–3 ganger i uken ellers er nødvendig. Forvent hundehår overalt.

Den mest alvorlige utfordringen er kreft (histiocytært sarkom), som er den hyppigste dødsårsaken i rasen. Andre vanlige problemer er hofteleddsdysplasi (HD), albueleddsdysplasi (AD) og magedreiing. Levetiden er dessverre relativt kort (7–10 år).

Berneren er samarbeidsvillig men kan være noe saktmodig. Rasen lærer i sitt eget tempo og trenger tålmodig, positiv trening. De er ikke like intense som typiske arbeidsraser, men responderer godt på ros og godbit.

Det frarådes. Berneren er en stor, tung hund som trenger plass. Rasen trives best med hage og romslig innendørsplass. Trapper kan dessuten belaste leddene, spesielt hos valper og eldre hunder.

Forventet levealder er 7–10 år, noe som er kortere enn mange andre raser. Kreft er den vanligste dødsårsaken. Valg av oppdretter som prioriterer helse og langlivet avlsmateriale kan bidra positivt.