

Presa canario
Selskapshund
- Om
- Behov
- Helse
- Historie
- Klubber
- Oppdrettere
Aktivitetsnivå
Middels
Størrelse
Stor
Samarbeid
Middels
Pelspleie
Lav
Om
Presa canario er normalt rolig innendørs og er like egnet som «byhund» som gårdshund. Hundene går godt overens med barn og er svært lojale. Hundene kan være noe skeptiske til fremmede og har et sterk vokterinstinkt. Presa canario kan være dominant overfor andre hunder av samme kjønn og noen ganger også overfor motsatt kjønn. Av den grunn er det viktig at de sosialiseres fra tidlig alder.
Behov
Presa Canarios er store, kraftige hunder som krever betydelig mosjon og mental stimulering for å være fornøyde. De trenger et sterkt og erfarent lederskap, og en konsekvent og tålmodig trening er viktig. Presa Canarios er ikke en rase for uerfarne hundeeiere. Deres korthårede pels er lett å vedlikeholde.
Helse
Presa Canarios er generelt sunne, men som alle store raser kan de være utsatt for visse forhold som hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi. De kan også være utsatt for visse hjerteproblemer, som dilatert kardiomyopati.
Historie
Presa canario er en hund som stammer fra øyene Tenerife og Gran Canaria. Mange kynologer mener at presa canario er et resultat av paringer mellom den lokale hundetypen majorero og molossere som ble ført til øyene. Slike paringer førte til at det oppsto en gruppe med mellomstore mastiff-lignende hunder på øyene, som gjennomgående enten var rødbrune eller brindlet i fargen med hvite markeringer. Antallet slike hunder økte kraftig i det 16. og 17. århundre, og det finnes et ukjent antall referanser til dem i de lokale registrene på øyene, der typen i hovedsak nevnes som vakthund og kveghund. \n\nPå begynnelsen av 1980-tallet var rasen nærmest utdødd, men det fantes noen entusiaster på Tenerife som satte i gang et program for å redde kanarihunden. Det ble dannet en raseklubb, og en offisiell standard ble publisert den 24. januar 1986. Rasen kan dermed betegnes som en ny hunderase, selv om målet var å gjenskape en utdødd hunderase. Historikken fra 1940-tallet viser til at rasen kan ha blitt brukt som kamphund, men omfanget er ukjent. Hovedsakelig ble hunden brukt som gårdshund og til hjelp for slaktere.