Islandsk fårehund

Om

Førsteinntrykket av en islandsk fårehund, er en smilende, glad og vennlig hund. Den hilser gjerne på alle og elsker å bli klappet. Rasen er veldig sosial, og en utpreget familiehund som er meget hengiven ovenfor alle. Islandshunden er en gårds- og gjeterhund som har mange forskjellige arbeidsoppgaver. Den hjelper til med å finne, samle og drive sauene til eller fra beitet/fjellet. Islandshunden gjeter like gjerne hester og storfe som sauer, og gjetingen tilpasses det dyreslag som gjetes. Den islandske fårehunden gjeter ikke slik som en border collie, med blikket. Den bruker i stedet kropp og stemme for å få dyrene til å bevege seg, og napper dem i hasene om det trengs sterkere virkemidler. Terrenget på Island er ofte ulendt, så arbeidet krever en robust, smidig, sterk og utholdende hund. Den skal kunne arbeide selvstendig uten signaler fra gjeter. I tillegg til å gjete skal den islandske fårehunden vokte hus og gård. Som gårdshund på Island er arbeidsoppgavene å holde innmark fri for beitende dyr, i denne sammenheng fungerer den som et levende gjerde. Den vokter gården for fremmede dyr som ikke har noe der å gjøre, og harer, grevlinger, kråker og andre dyr som passerer gården (reviret) blir fort bortvist. Nyfødte lam skal voktes for rovfugl, rev og ravn, fuglene går ofte etter lammenes øyne og hunden jager da disse vekk. Dette instinktet gjør at de fleste islandshunder lett oppfatter når noe skjer i luften. Og mange vil nok varsle med bjeffing, enten det er en fugl eller et fly. Islandshunden skal også si fra om det kommer fremmede. Ikke så mye for å varsle trusler, men mer for å forberede eieren på at det kommer noen. Den islandske fårehunden er med sine bjeff en varslende hund som absolutt ikke får være aggressiv. Man sier at den islandske fårehunden gjerne følger tyven ut døren med tyvegodset.

Behov

Islandsk fårehund er en aktiv og energisk rase som trenger mye mosjon og mentalt stimulerende aktiviteter. Rasen er kjent for sin utholdenhet og tåler derfor lange turer og fotturer. De er også en rase som trives med mentale utfordringer, og det kan være nyttig å gi dem oppgaver som å finne skjulte godbiter eller lære nye triks. Islandsk fårehund er også en rase som trenger mye oppmerksomhet og sosialisering.

Helse

Islandsk fårehund anses som en svært sunn og frisk rase. De oppnår gjerne en høy alder og holder sin vitalitet lenge. En del hunder har HD, men det er sjelden en islandsk fårehund får problemer på grunn av HD, selv ved høy alder. AD er lite undersøkt men av de hundene som røntget er alle fri. Noen hunder har fått påvist arvelig øyesykdommer(katarakt, ektopiske cilier/distichiasis). Alle individ som skal gå i avl må ha kjent HD status A,B eller C og bør øyelyses (Norsk Islandsk Fårehundklubb krever at foreldrene er øyelyst etter 18 måneders alder for at de skal følge klubbens retningslinjer).

Historie

Med den islandske fårehunden er det en direkte linje til den nordiske sagatid. Islandsk fårehund stammer fra de skandinaviske spisshunder som vikingene tok med seg til Island på 800-tallet. Her utviklet den seg på samme måten som islandshesten med spesielle krav til karakter, bruksverdi, nøysomhet og sunnhet. Rasenutviklet seg til å bli en mellomstor, kraftig og smidig hund. Pelsen er selvrensende og tett, med dobbelt hårlag for å tåle vær og vind. Den har karakteristisk krøllet hale, spisse ører og ikke minst doble sporer. Islendingene snakker om all-spora hunder, det vil si hunder med to sporer på alle fire bein. Dagens rasestandard ønsker doble sporer på bakbena, og mangler disse anses det som en feil. Islandshundens oppgaver har vært å være en gårdshund som kunne jage rovfugler unna buskapen, holde buskapen unna gårdsplassen og varsle bonden når det kom fremmede til gards. Den var også med på sauesanking sammen med bonden for å varsle om sau og for å drive flokkene tilbake til gården. Selv om den islandske fårehunden har vært høyt verdsatt av den islandske bonden, har den vært i ferd med å dø ut flere ganger på grunn av utbrudd av valpesyke og andre epidemier. I tillegg harandre raser kommet i land med fiskebåter, og blandet seg med de islandske hundene så det en tid var svært få reinrasede islandhunder igjen. Det skulle en engelskmann til for å åpne islendingenes øyne for hvilken skatt de hadde i sin egen nasjonale rase. Det var en engelsk formuende aristokrat ved navn Mark Watson som ved sine besøk på Island i 1930-årene begynte å registrere de rasetypiske eksemplarene han fant på gårdene. Han gjorde en verdifull innsats for rasen ved å inspirere islendingene til et organisert oppdrett og stambokføring av hundene.Watson arrangerte de første utstillingene og ga landet sitt første dyrehospital, som fortsatt er i drift. Det ble etter hvert utarbeidet en rasestandard for Islandsk fårehund som ble godkjent av FCI i 1956.

Klubb