Hamiltonstøver
Jakthund
- Om
- Behove
- Helse
- Historie
- Klubber
- Oppdrettere
Aktivitetsnivå
Høyt
Størrelse
Medium
Samarbeid
Middels
Pelspleie
Lav
Om
Vennlig med rolig temperament. Hamiltonstøveren er en hund med stor jaktlyst, men samtidig lett å prege. En gjennomgående egenskap er at hamiltonstøveren er lett å gjøre rådyr-ren, enkelte er til og med født helt uten noen form for klovdyrinteresse. Hamiltonstøveren har et robust og nervesterkt gemytt. Det er svært sjelden at vi ser nervøse hunder. Den er i gjennomsnitt en føyelig, snill og en rolig familiehund, men hunder med lav toleranse for individer av samme kjønn kan forekomme.
Behove
Hamiltonstøveren er en jakthundrase som har behov for mye mosjon og mental stimulering for å trives. Den liker å bevege seg fritt, og bør ha tilgang til et stort og inngjerdet område hvor den kan løpe og utforske. Rasen er svært intelligent, og vil ha behov for variert trening og utfordringer for å unngå kjedsomhet og uønsket atferd.
Helse
Hamiltonstøveren er generelt en sunn og frisk rase, med en gjennomsnittlig levealder på rundt 12 år. Det er imidlertid forekomst av enkelte helseproblemer i rasen, som hoftedysplasi (HD), albueleddsdysplasi (AD) og øyesykdommen progressiv retinal atrofi (PRA).
Historie
Hamiltonstøveren er en svensk rase som bærer navn etter Svenska Kennelklubbens første ordfører, hoffjegermester og greve Adolf Patrik Hamilton (1852 -1910). Han var en ihuget harejeger og hans to hunder Pang og Stella var viktige avlshunder for den rasen som etter hans død skulle bære navnet hamiltonstøver. Først i 1921 fikk rasen dette navnet, en rase som var tuftet på avlsarbeid som hadde blitt bedrevet siden 1890-årene. Først i 1953 ble stamboka ble lukket. Det har selvsagt kommet svenske støvere til Norge med jevne mellomrom i alle år. Vi hører om svenske støvere hos forstmester Aubert i Sørkedalen rundt 1890 og hos Grev Wedel Jarlsberg på samme tid. Utover 1900-tallet øker antallet svenske støvere og oppdrettere som Otto Dahl, Bisseberg Larsen, Lilleberget og etter hvert Arnt Grøttum og L.O. Kjellemo gjør seg sterkt gjeldende med sine oppdrett. Disse avlet fram gode jakthunder i stort omfang og har hatt stor betydning for hamiltonrasen her til lands. Fra 40-tallet og utover kom nye, betydningsfulle og dyktige oppdrettere til. Trygve Nyseths kennel Gropmarkas på Lillehammer var sentral - Mjøslias kennel og Håkon Opperud søkte mot Grøttums linjer og ble sentral på midten av 1900-tallet og utover. I Trøndelag vokste også rasen sterkt fram, og den dag i dag står hamiltonstøveren sterkt i trønderfylkene. Ved Norsk Harehundklubs jubileum i 1952 ble hamiltonrasen beskrevet som en rase i jevn framgang som aldri hadde vært større enn den var da. Fra slutten av 1900-tallet har hamiltonstøveren som andre harehundraser hatt en tallmessig dalende tendens. Rasen merker også konkurranse fra andre raser, og spesielt fra finskstøveren som tok over mye på 70-tallet og framover. Allikevel holder rasen god stand. Rasen markerer seg sterkt på jaktprøver og hevder seg stadig helt i toppen i ulike mesterskap.
Klubb
Kommer snart
