Borzoi

Om

Borzoien er en stor og kraftig hund med sterk og særpreget personlighet, som krever en konsekvent, men kjærlig hånd for at hund og eier skal trives aller best. Da er de til gjengjeld ypperlige familiehunder. De elsker å løpe og bør få mulighet til å gå løs om ikke daglig, så ganske ofte. Opprinnelig var de jakthunder med en god porsjon selvstendighet. De stikker gjerne ikke av, men har stor aksjonsradius. Det kan bli farlig med en vei og vilt i nærheten. Lydighetstrening - gjerne et dressurkurs - er derfor viktig å drive med, fra borzoien er valp, spesielt innkallingstrening. Borzoien er for øvrig alt annet en dum, men krever tålmodighet. De knytter seg sterkt til eieren og har et mer avslappet forhold til andre mennesker - selv om det kan variere mye fra individ til individ. Inne er de rolige, stille - og tar faktisk utrolig liten plass. De elsker å krølle seg sammen - gjerne i sofaen. Det er i skog og mark at borzoien er i sitt ess. Den som har sett en borzoi strekke ut og i lek med andre hunder, nærmest snu i spranget, glemmer det aldri! Lure coursing (simulert harejakt) er noe de fleste borzoi stortrives med og som ivaretar rasens bruksegenskaper som en hetsende jakthund.

Behov

Rasen er opprinnelig avlet til hetsjakt på ulv, hare og rødrev. Slik jakt foregikk gjerne til sammen med jegere til hest. I dag skattes rasen imidlertid først og fremst som en sosial og kjærlig familiehund, men den er også en hyppig gjest å se på hundeutstillinger verden over. Også i Norge.

Helse

Borzoi er generelt en sunn og frisk rase, uten spesielle helse lidelser. Likevel kan visse problemstillinger oppstå (Kilde: Helseundersøkelsen, ferdigstilt i 2016). Disse er: DM (degenerativ myeolopathi), lavt stoffskifte, hjertelidelser, OCD og larynx paralyse. Som for andre hunder kan også kreft og magedreining forekomme (magedreining knyttes som kjent til raser med dyp brystkasse).

Historie

Borzoien - som tidligere ble kalt russisk mynde - ser ut som høydepunktet av forfinet eleganse. Den ble i mange hundre år brukt av de russiske adelsmenn til jakt på ulv, rev og hare. Adelsmennene, med tsaren i spissen, ville ha skjønnhet kombinert med styrke og mot. Kraftfulle, muskuløse og effektive jakthunder - kledd i silkemyk pels, med edle, vakre hoder. Bare aristokratiet var tillatt å eie en borzoi, de ble ikke solgt - men gitt bort som høyt verdsatte gaver. Den vestlige verden fikk tidlig øynene opp for de fremmedartede hundene fra tsarens rike, og allerede i slutten av forrige århundre fantes det en del borzoier blant annet i England. De første kom nettopp som gaver. Helt frem til 1917 ble det drevet oppdrett og jakt med borzoi. Ikke minst storfyrste Nikolai, tsarens onkel, gjorde sitt kennelnavn Perchino til et symbol på kvalitet som ennå lever. Jakten de russiske adelsmenn drev, er blitt legendariske. Den var fargerik og overdådig: Med jegere kledd i matchende uniformer, ridende på flotte hester og med to til tre borzoier i bånd ved siden. Hundre borzoier kunne delta på én jakt. Dette er blant annet beskrevet av Leo Tolstoy i ' Krig og Fred'. Etter revolusjonen, da aristokratiet og alt som minnet om det ble ødelagt, også hundene - levde borzoien videre i Vest-Europa og USA. De to første borzoiene i Norge ble importert i 1914.

Klubb