Norsk buhund kan spores langt tilbake i norsk historie. Rasetypen har trolig eksistert fra før vikingtiden, og det er funnet rester i vikinggraver som viser at en liten hund av spisstype levde sammen med mennesker allerede da.

Ordet buhund betyr gårdshund, og hunden er nevnt i Snorres kongesagaer. Der fortelles det om Olav Tryggvason, som møtte en bonde i Irland med den kloke buhunden Vige. Olav ble så imponert over hvordan hunden gjette, at han fikk den i bytte mot en gullring og sitt vennskap.

Buhunden er allsidig, men for bonden har den først og fremst vært vakt- og gjeterhund for storfe, sau, rein og gris. Norsk Kennel Klub godkjente den første rasestandarden i 1926. I dag hører rasen til FCI-gruppe 5 (spisshunder), i seksjonen for nordiske vakt- og gjeterhunder. Raseklubben er Norsk Buhundklubb.

Rasestandarden beskriver buhunden som modig, energisk og vennlig, og NKK beskriver den som en pålitelig familiehund som er lojal mot sine egne og sjelden aggressiv. Den er glad i folk og vil gjerne være med på det som skjer i familien.

Som gårds- og vakthund har buhunden tradisjon for å si fra når noe skjer, og mange buhunder bruker stemmen godt. Gjeterbakgrunnen kan også vise seg i hverdagen, for eksempel ved at hunden prøver å samle barn eller andre dyr. Begge deler kan styres med trening fra valpealder.

Buhunden trives dårlig med å være mye alene. Den passer best i en familie der den får være en aktiv del av hverdagen.

Buhunden er energisk og trenger daglig aktivitet, både fysisk og for hodet. Lange turer i skog og fjell passer rasen godt, og den tåler norsk vær.

Fordi den er en arbeidsrase, blir den mest fornøyd når den får en oppgave. Gjeterhundtrening, agility, lydighet, rallylydighet og søk er aktiviteter mange buhundeiere driver med. Det viktigste er variasjon og at hunden får bruke både kropp og hode.

En buhund som får for lite å gjøre, kan bli rastløs og bruke stemmen mer enn du ønsker. Valper skal ikke overbelastes før de er ferdig utvokst.

NKK beskriver norsk buhund som en sunn rase som oppnår høy levealder. Raseklubben følger særlig med på øyne, hofter og epilepsi. Arvelig katarakt (grå stær) er en kjent utfordring i rasen, og klubben arbeider med forskning på dette.

For paringer fra og med 1. august 2021 krever NKK at begge foreldrene har kjent HD-status og gyldig øyelysningsattest som ikke er eldre enn ett år ved paring. Norsk Buhundklubb ønsker i tillegg at alle buhunder øyelyses ved 1, 3 og 7 års alder.

Spør oppdretteren om HD-resultat og øyelysningsattest for begge foreldrene, og be om å se dokumentasjonen.

Pelsen består av tett, hard og glatt dekkhår med myk og tett underull. Den er kortere på hodet og forsiden av bena, og lengre på halsen, brystet, baksiden av lårene og halen.

Til vanlig er stellet enkelt: børsting og bad ved behov. To ganger i året feller buhunden mye, og da trenger den ekstra børsting for å få ut løs underull. Pelsen skal ikke klippes.

Rasestandarden godkjenner to farger: hvetefarget, fra ganske lys til gulrød, og sort. Så lite hvitt som mulig er ønsket i begge fargene.

Buhunden er energisk og vil gjerne samarbeide, og den lærer best med belønning, lek og ros. Korte, varierte økter fungerer bedre enn lange repetisjoner.

Tre ting er lurt å jobbe med tidlig: ro og impulskontroll, så energien ikke tar overhånd, bjeffing, så hunden lærer når det er greit å si fra, og gjeteratferd, så den ikke samler barn og syklister. Tren også gradvis på å være alene.

Mange buhundeiere har glede av valpekurs og senere kurs i lydighet, agility eller gjeterhundarbeid.

Kullene med norsk buhund som ligger ute på Pond nå, er priset til 20 000 kroner. Be om en oversikt over hva som er inkludert før du sammenligner.

I tillegg kommer de løpende kostnadene: fôr, forsikring, veterinær og utstyr. Pelsen stelles hjemme, så du slipper frisørutgifter. Vil du drive med kurs eller hundesport, kommer det i tillegg.

Norsk buhund passer for deg som liker friluftsliv og vil ha en energisk, vennlig og lærevillig hund å gjøre ting sammen med. Den trives i en aktiv familie der den får være med, og hos en eier som liker å trene.

Den passer dårligere om du ønsker en rolig og stille hund, er mye borte, eller ikke tåler hundehår i fellingsperiodene. Buhunden bruker gjerne stemmen, så bor du tett på naboer, bør du være forberedt på å trene på det.

Kan du gi buhunden aktivitet, oppgaver og en plass i familien, får du en modig, glad og lojal turkamerat med lange røtter i norsk historie.

Ja. Ifølge rasestandarden har rasetypen trolig eksistert fra før vikingtiden, og det er funnet rester av små spisshunder i vikinggraver. Buhunden er også nevnt i Snorres kongesagaer.

Mange gjør det. Buhunden hører til FCI-seksjonen for nordiske vakt- og gjeterhunder og har tradisjon for å si fra når noe skjer. Med trening fra valpealder kan du lære den når det er greit å bjeffe, men regn ikke med en helt stille hund.

NKK beskriver buhunden som en pålitelig familiehund, og den er vennlig og glad i folk. Gjeterbakgrunnen kan gjøre at den prøver å samle barn som løper, så det bør trenes på. Små barn og hund bør alltid ha en voksen i nærheten.

Ja. Den tette pelsen med myk underull er laget for norsk klima, og buhunden trives godt ute også om vinteren.

Det kan gå, men det krever mye aktivitet og trening på bjeffing. Buhunden er energisk og bruker gjerne stemmen, så den trives best med god plass og nærhet til turområder.

Begge er norske spisshunder, men med ulik bruk. Buhunden er en gårds- og gjeterhund, mens elghunden er en jakthund. Buhunden er også mindre, med en mankehøyde på 41 til 47 cm.

Ja, to ganger i året feller buhunden mye, og da trenger den ekstra børsting. Resten av året er pelsen enkel å stelle.

Buhunden er allsidig. Gjeterhundtrening, agility, lydighet, rallylydighet, søk og lange turer i skog og fjell er aktiviteter som passer godt. Det viktigste er at den får bruke både kropp og hode hver dag.

Ifølge rasestandarden er hannene 43 til 47 cm i mankehøyde og veier omtrent 14 til 18 kg, mens tispene er 41 til 45 cm og veier omtrent 12 til 16 kg.