Dunker

Om

Dunkeren regnes som en god harehund. Den samarbeider godt og nært med sin eier ute i skogen og fører en tydelig los. Målet for avlsarbeidet har alltid vært å befeste de beste egenskapene i den gamle norske harehunden - som var en hardfør og robust hund med utmerket gemytt. I dag fremhever jegere dunkerens spesielt sterke poter. De tåler is og skare godt slik at jegere kan fortsette jakten der andre harehunder må melde pass. Den utmerker seg også ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull. Mange dunkere har gjort det svært godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en utmerket kombinasjon av jakt- og familiehund. Med sitt gode gemytt og åpne vesen er den derfor også lett å trene.

Behov

Dunker er en mellomstor hund som er bygget for å løpe og jakte, og den er spesielt godt egnet for å jakte på hare og rådyr. Den er energisk, modig og utholdende, og trenger mye mosjon og trening for å være sunn og lykkelig.

Helse

Dunker er generelt en sunn rase, men kan være utsatt for noen arvelige sykdommer som hoftedysplasi og øyeproblemer. Det er viktig å holde øye med helsen til din Dunker og regelmessig sjekke deres helse hos veterinær.

Historie

Dunkeren har fått sitt navn etter opphavsmannen kaptein Wilhelm Conrad Dunker, som i første halvdel av 1800-tallet krysset ulike støverraser. I 1902 ble 'Specialklub for Norske Harehunde' stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund. I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. I utgangspunktet var dermed avlsbasen bred og uensartet. Et karakteristisk kjennetegn ved dunkeren har alltid vært den 'droplete' (gråskimlete) fargen og blåhvite iris ('glassøyne') som er vanlig rasen, selv om standarden også tillater andre farger. Under annen verdenskrig var det dårlig etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. Men i årene etter krigen steg interessen for rasen kraftig. Den holdt seg oppe frem til 1970-årene, hvor man så antar at konkurranse fra utenlandske hunder bidro til at interessen for rasen igjen sank merkbart. På 1980-tallet var dunkeren svært homogen og med meget god jaktegenskaper. Men til dels kraftig innavl hadde gjort at de fleste hundene var for nært beslektet. I 1987 søkte derfor avlsrådet for dunker om innkryssing av andre raser, men søknaden ble avslått. I 1989 ble det imidlertid gitt grønt lys for noe innkryssing. Dette har gitt rasen en langt bedre genetisk variasjon og helse, samtidig som de gode og typiske egenskapene er ivaretatt. De senere årene har antallet nyregistrerte dunkervalper i Norsk Kennel Klub variert mellom 130 og 180 i året. Dette tallet er såpass lavt at rasen bør øke noe i antall for at det fortsatt skal kunne drives et sunt og effektivt avlsarbeid på den.

Klubb