Bullmastiff

Om

Bullmastiffen bjeffer sjelden og den har ikke den drivende hundens jaktinstinkter.Rasen er i dag en god selskapshund. Bullmastiffen har aldri blitt brukt i flokk, den har alltid arbeidet alene sammen med skogvoktere, noe som gjør at den har utviklet en stor grad av selvstendighet. Denne selvstendigheten gjør at hunden besitter en sterk selvtillit. Den er trygg på sin egen dømmekraft. Dette gir bullmastiffen et ømt og kjærlig lynne, samtidig som den skal være psykisk sterk.

Behov

Bullmastiffen har aldri blitt brukt i flokk, derfor er miljøtrening blant dyr og andre ting veldig viktig under oppveksten og resten av livet. Den har alltid arbeidet alene sammen med skogvoktere, noe som gjør at den har utviklet en stor grad av selvstendighet. At Bullmastiffen ikke er et typisk flokkdyr, gjør at den gjerne opptrer dominant ovenfor hunder av samme kjønn, - husk miljøtrening! En Bullmastiff underkaster seg sjelden en annen hund, men det er sjelden den skader jevnbyrdige motstandere i en slåsskamp. Ofte slår den sin motstander i bakken med vekten og viser sin dominans på denne måten. En Bullmastiff krever som alle store hunder daglig mosjon. Den elsker å gå tur, og er en trivelig turkamerat enten man går lange turer i skog og mark eller rusler i en park. Treningen skal bygges opp forsiktig og rolig. Sykling skal bare foregå i trav, kløv og tralle brukes med fornuft. Pulk og dyp snø er uegnet på grunn av hundens tyngde. Hunden må selv bestemme tempoet uten å bli presset , da unngår man som oftest belastningsskader.

Helse

Hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose forekommer. Ca 50% av hundene er fri for HD. Kneleddene er utsatte for belastningsskader på grunn av rasens tyngde. Skader kan forebygges ved å holde hunden slank og i god trim hele livet. Ataxi er en sykdom som rammer en del av lillehjernen. Arvegangen er ikke helt kjent, man antar at den er polygenetisk og recessiv. Valpene kan se normale ut ved leveringsalder, men kan siden utvikle problemer med blant annet balansen og koordinasjon. Sykdommen er dødelig, valpene dør (eller må avlives) før de har fylt 6 måneder. Sykdommen ble påvist i England på begynnelsen av 1970-tallet og i Norge hadde vi 3 tilfeller på 1980-tallet. I Norge er alle kjente bærere av sykdommen samt deres foreldre og kullsøsken tatt ut av avl. Hudproblemer forekommer hos bullmastiff. I en helseundersøkelse foretatt på 300 hunder over en periode på 10 år fikk en betydelig andel av hundene problemer med våteksem, furunkulose og ørebetennelser. Tisper var dessuten utsatt for livmorbetennelse. Alle typer kreft er fremtredende, lymfer, blod og ben. Forekomsten av jurkreft er lavere enn hundepopulasjonene for øvrig.

Historie

Bullmastiffen er opprinnelig en engelsk rase. Avlsarbeidet startet systematisk for ca. 150 år siden, og er resultatet av en vellykket krysning mellom den store mastiffen og den lille bulldoggen. Den engelske overklassen var i tidligere tider svært glad i å drive jakt, og de hadde satt ut store mengder vilt i områdene rundt herregårdene sine. Den første krysningen av bullmastiff ble kalt 'Game keepers night dog' (skogvokterens natthund), og ble skogvokterens trofaste følgesvenn. Bullmastiffen hadde alle de kvaliteter skogvokteren var på jakt etter; stor, sterk, smidig, lydløs som en løve og rask nok til å innhente en mann, felle ham og holde ham nede uten å skade. Den hadde liten interesse for vilt, og den brukte utelukkende sin styrke og hurtighet til å innhente og nedlegge krypskytteren. Bullmastiffen i dag er ikke stort annerledes enn datidens skogvokterhund og har fortsatt disse instinktene intakt.

Klubb